I utgangspunktet er det to hovedspørsmål som reises når barn forårsaker skade.
Det ene er om barn og ungdoms kan ilegges et eget personlige ansvar og det andre spørsmålet er hvilket ansvar foreldrene har.
I. Barns og ungdoms ansvar
Hovedregelen i norsk erstatningsrett er at den som forvolder en skade forsettlig eller ved uaktsom atferd, er erstatningsrettslig ansvarlig for skaden. Skyldkravet varierer imidlertid med alder og utvikling og det kan ikke stilles samme krav til aktsomhet hos en 10-åring som hos en 17-åring.
Alder alene er imidlertid ikke avgjørende, og det må ses hen til graden av utvikling, både mentalt og dels fysisk, og den utviste atferden må også tas med i vurderingen. I skadeserstatningsloven § 1-1 heter det at barn og ungdom plikter å erstatte den skade som de forvolder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, økonomisk evne og forholdene ellers.
For øvrig vil rene hærverkskader hvor barnet åpenbart forstår konsekvensene av sine handlinger lettere kunne føre til ansvar enn tilfeller der samme skadevolder, som for eksempel et syklende barn, gjør skade på grunn av et øyeblikks uoppmerksomhet.
II. Foreldrenes ansvar for barns skadevoldende handlinger
Hvis barn eller ungdom ikke kan ilegges et selvstendig ansvar, for eksempel fordi alder og/eller utvikling tilsier at barnet ikke er gammelt nok til å se konsekvensene av sine handlinger, blir neste spørsmål om foreldrene kan ha et ansvar for barnets skadevoldende handlinger.
Bestemmelser om foreldrenes ansvar for barns handlinger finner vi i skadeserstatningsloven § 1-2. Bestemmelsen er todelt, hvor ansvaret er delt i et såkalt subjektivt og et objektivt grunnlag.
Skyldansvar
Nr.1 regulerer det såkalte skyldansvaret, dvs. at foreldrene må være noe å bebreide for at skaden har inntruffet. Her heter det at foreldrene plikter å erstatte skader voldt av barn eller ungdom under 18 år såfremt de har latt det mangle på tilbørlig tilsyn eller på annen måte ikke gjort det som etter forholdene er rimelig å kreve for å hindre skadeforvoldelse.
Foreldrene innrømmes betydelig margin før det kommer på tale å innrømme et ansvar. Vurderingen må gjøres helt konkret, og hvis det er en situasjon som forutsetter særskilt tilsyn, vil foreldrene lettere bli ilagt et ansvar. Foreldrene vil lettere komme i ansvar om de for eksempel lar barna leke på parkeringsplass uten tilsyn enn om barna leker på et sted hvor det er mer naturlig at barn leker uten kontinuerlig tilsyn.
Objektivt ansvar
I følge skadeserstatningsloven § 1-2, nr. 2, pålegges foreldrene et begrenset objektivt ansvar. Objektivt ansvar vil her si at foreldrene selv om de er uten egen skyld, vil svare for skade som barn under 18 år som de bor sammen med og har omsorgen for, har forvoldt forsettlig eller uaktsomt.
Erstatningsbeløpet er her begrenset oppad til 5000 kroner. Det er imidlertid noen faktorer som kompliserer dette. Også her er det et krav at barnet har utvist forsett eller uaktsomhet, og det får den konsekvens at det objektive foreldreansvaret ikke gjelder ved skade voldt av barn som ikke selv kan komme i ansvar. Se pkt. I.
For øvrig vil en villa- eller innboforsikring kunne ha en ansvarsdekning som kan erstatte skader som barn forvolder forsettlig eller uaktsomt. Mer opplysninger om dette vil fremgå av forsikringsvilkårene eller ved kontakt med ditt forsikringsselskap.