Motorvognavgiftene er en viktig del av statens inntektsgrunnlag, men de er også ment å skulle begrense folks bruk av bil fordi denne bruken gir samfunnet en del uønskede kostnader.
Samtidig bidrar avgiftene til å styre folks valg av bil og bruken av den.
Motorvognavgiftene er knyttet dels til kjøp/eie av kjøretøy, dels til bruk av kjøretøy og kan dermed deles i to hovedgrupper; bruksavhengige og ikke-bruksavhengige avgifter. Avgiftene på drivstoff er bruksavhengige, de skal i prinsippet stille bilføreren overfor veibruks-, kø, ulykkes- og miljøkostnader knyttet til bilkjøringen.
Engangsavgiften, årsavgiften, vektårsavgiften og omregistreringsavgiften er ikke-bruksavhengige. Disse avgiftene er i hovedsak fiskalt begrunnet, det vil si at de skal tilføre staten inntekter. Etter hvert brukes de i større grad også til å påvirke folks valg av bil.
Motorvognavgiftene øremerkes ikke veiutbygging, de tilføres statskassen som grunnlag for politisk fordeling av midler til flere ulike formål. Staten finansierer en rekke velferdsgoder for hele befolkningen, inklusive veier og annen infrastruktur.
I tillegg til motorvognavgiftene, betaler norske bilbrukere bompenger for å finansiere veibygging. Det er rundt 45 bompengeprosjekter i drift i dag og antallet stiger.