Nå har vi passert 11 000 kilometer- og det mangler fortsatt noen hundre. Hva har vi erfart nå når vi nærmer oss racets mål ? Jo, at rødt lys er veiledende! Vi har humpet oss over tusenvis av brutale fartsdumper – noen så jæv…… at vedkommende som støpte disse i betong må ha vært full av fa…… Til en viss grad skal vi forstå motivet fordi veiene jo dundrer tvers igjennom gamle fredfylte steder som nå filleristes av 40 tonns vogntog. I dag har vi møtt trekkvogner med fire hengere, dvs. 36 meter. Da er det forståelig at den lokale trafikksjefen svarer med 20 cm rettvinklete fartsdempere i betong!

Hovedveien mot nord er et sammenhengende race uansett kjøretøy; vi kjører forbi hverandre uten ringeste respekt for dobbel gul midtlinje – og kan du ta en «spansk» en så løfter ikke de mange konstabler et øyelokk av den grunn. De gir egentlig blanke blaffen, - ikke bare det, men de løfter tommelen i positiv mening og veiver med kølla. En annen særhet – irriterende sådan, er at folk kjører en halvmeter bak deg med fullt fjernlys. I et forsøk på å si ifra med kort blink med varsellysene kvitteres med «hyggelig» svar med enda mer ekstralys – og det har PELIGRO-gutta, dvs. de som frakter bensin. De har tilsynelatende toppstatus – og utnytter den til fulle.

Vi har kjørt i gjennom snesvis med kontrollposter, 9 av 10 har vi blitt vinket forbi. Kun et par ganger har vi blitt stoppet og nokså likegyldig, men vennlig blitt spurt om hvor vi skulle. Ei heller har kamikazeførere vi har observert gjennom titalls mil blitt stoppet. Nå eksisterer det ei heller noe Biltilsyn a la Norge så alt skrammel passerer. En ting er komisk skeive amerikanske flak fra 70-tallet eller – ja, det smerter meg å si det, men en drøss med eks. Renault er jo bare en rullende likkiste.

Det positivt overraskende er at vi faktisk ikke i gjennom 11 000 km ikke har sett en eneste trafikkulykke.  Ingen ferske spor av utforkjøringer i fjellet (noen vrak lå langt ned i avgrunnen). Det eneste dramatiske var faktisk i dag hvor en syklist som hang etter en motorsykkel mistet grepet og gikk på trynet. Å henge etter saktegående lastebiler i km-lange oppoverbakker er vanlig – og unektelig fristende når du er på 2-3-4000 meter.

Vi har nå fulgt PanAmerica Norte i flere uker og mange rare doninger på to, tre eller fire hjul har vi møtt – eller blitt forbikjørt av. Vi mistenker stadig at det dreier seg om mer eller mindre kamuflerte race. BMW-gjenger på tyske skilter er hyppigst, Datsun 2000 på amerikanske et annet eksempel og noen sjarmerende slitne Ford Fairlanes likeså. Sistnevnte har åpenbart en høy status her nede for nettopp Fairlanes 500 er forbløffende ofte å observere, men ikke i kjørbar stand. Mer ribbet for deler. Det er herlig å se klassiske pickup fra 50-tallet som er i full bruk i hardt arbeid!

Vi nærmer oss reisens mål og gudene (Inkagudene) skal vite at dette er ett race. Når du bruker tre timer på fem mil på veier uten stabbesteiner og tusen meter RETT ned samtidig som bilen truer med å koke – ja, da  lurer du på hva i huleste man har begitt seg ut på. Men i NAFs ånd og med El Amigo Fiel – som er kjælenavnet på Renault 4 (quattro) her borte, så går det likevel innmari bra. Det er bare spørsmål om å være motivert med et åpent sinn. Verre er det faktisk så fremt entusiasmen er der – slik vi så godt kjenner den fra NAFs tillitsvalgte !

Hilsen midt i banan, ananas og kokainlandet Colombia.