Magnhild Meltveit Kleppa bestemte under en idédugnad 28. november 2012 at hun vil nedsette et hurtigarbeidende utvalg for å se på en effektivisering av planprosessene. I dette utvalget bør NAF være med for å gi gode faglige innspill på vegne av våre 520 000 medlemmer slik at alle alltid kan reise sikkert og miljøvennlig i fremtiden.

Norske veier er i en dårlig forfatning. Ved siden av mangelfullt vedlikehold av veinett og jernbane, er det spesielt standarden på riksveiene våre som gir grunn til bekymring. Norges 93 000 kilometer veier er delt opp i kommunale veier, fylkesveier og riksveier – noe som indikerer hvilket forvaltningsnivå som har ansvaret for veien.

Kommunene gjør i stor grad statens jobb
10 500 kilometer med riksveier er Stortingets ansvar. De detaljstyres direkte over statsbudsjettet med utgangspunkt i Nasjonal Transportplan. Stortinget ønsker denne styringen fordi stamveiene er bærebjelken i det nasjonale transportnettet vårt. Det store paradokset er at Stortinget likevel ikke tar initiativ til utbedring av disse veiene og heller ikke finansierer dem i nevneverdig grad. Dermed har vi en situasjon hvor vi er avhengige av den enkelte kommunes initiativ og finansieringsvilje for utbedring av hovedtransportårene. Dette finner NAF uheldig.

Planprosessene tar for lang tid
Selve byggingen av en vei tar ikke mer enn ett til tre år, avhengig av hvor mange kilometer som skal bygges. Det er planprosessene i forkant som tar lang tid. Normalt sett tar det åtte-ti år fra planleggingen av en riksvei starter, før spaden kan settes i jorda. I løpet av den tiden skal varierende kommunestyrer enes om alt fra nødvendigheten og omfanget av utbedring via trasèvalg til finansieringsløsninger, for bare å nevne noe. Kommunene må ikke bare enes partipolitisk innad og i sine egne kommunestyrer, men også komme til enighet med tilstøtende kommuner. Prosessene vil også overskride valgår, og kommunestyrene vil derfor ha varierende sammensetting i løpet av den lange planprosessen. Det sier seg selv at i en slik situasjon og med et slikt tidsperspektiv vil det oppstå uenigheter underveis som igjen fører til ennå lenger planprosess. Det er ikke uvanlig at dette drar seg utover ti-femten år. Da er gjerne selve plangrunnlaget blitt for gammelt, og man må starte helt på nytt igjen.

Mange instanser gir forsinkelser
For at en nasjon skal kunne utnytte sitt potensiale, både innen næringsliv og i befolkningen for øvrig, må infrastrukturen være på plass og av en standard som tilsvarer behovene. Hver riksvei er en del av en større transportkorridor, og riksveienes betydning er mye større enn hvert enkelt kryss i hver enkelt kommune. Slik planprosessen er i dag kan èn kommune forsinke eller rett ut hindre at en flaskehals fjernes, eller enda verre – hindre at en dødsvei blir bygget om. Altfor ofte gjør lokale tvister det nødvendig å sende saken til Miljøverndepartementet, som gjerne bruker ett års tid på å konkludere. Ergo enda flere forsinkelser.

Forskjøvet ansvar
En annen side av saken er at selv om riksveiene er Stortingets direkte ansvar, ser vi at med dagens system kan Stortinget lene seg tilbake og peke på kommunen dersom det etterlyses handling. «Kommunen har ikke meldt inn behov». «Kommunen har ikke det nødvendige planverket på plass». «Kommunen er ikke blitt enig om finansiering» er argumenter vi ofte hører fra Stortinget når det etterlyses handling knyttet til en spesifikk riksveistrekning. NAFs poeng er at når ansvaret for planprosessene er lagt på hver enkelt kommune, forvitres ansvaret til den instansen som faktisk har det – nemlig Stortinget.

Nødvendig effektivisering av planprosessene
NAF har lenge jobbet for at myndighetene ser på disse problemstillingene, og finner en alternativ løsning. I dag har vi store og helt unødvendige kostnader forbundet til et dårlig riksveinett, hvor langt under 10 prosent har fullgod standard. Dette gir utslag i altfor høye døds- og skadetall på veiene våre, for mange flaskehalser for næringslivet og et unødvendig høyt utslipp av miljøgasser og lokale støy- og støvplager. Vi må få utviklet riksveinettet raskere, og da er en effektivisering av planprosessene en stor del av det arbeidet.

Staten må ta sitt ansvar
NAF ønsker å frita kommunene for planansvaret for den statlige infrastrukturen. Kommunene må selvfølgelig fremdeles blir hørt, og deres uttalelser bør tillegges ekstra vekt når avgjørelser skal tas. Videre må man finne et godt og rettferdig system for avbøtende tiltak når storsamfunnets behov berører kommunen, slik tilfellet vil være ved riksvei- og jernbaneutbedringer. Men at den enkelte kommune skal sitte med det fulle planansvaret for statens infrastruktur, finner NAF lite hensiktsmessig.