Norges samferdselsminister Marit Arnstad (Sp) skrev for en tid tilbake en artikkel som har stått på trykk i VG og flere andre aviser i tileggg til partiets egne nettsider, der hun hevder at det finnes mange myter om norsk samferdsel. Artikkelen gir viktige innspill og forklaringer, men NAF har behov for å nyansere bildet noe. Vi har satt opp de samme mytene og kommentert dem utfra medlemmenes og veibrukernes ståsted.

Les Marit Arnstads kronikk.

Det satses ikke på samferdsel i Norge

Det vil fortsatt være mange elendige veier rundt om i landet. I følge Statens vegvesen er det behov for mellom 400 og 500 milliarder kroner for å få riksveiene til å oppfylle kravene i veinormalene. Forklaringen er ikke at regjeringen ikke øker bevilgningene, men at systemet er feil. For å få mer vei for kronene må investeringene løftes ut av statsbudsjettet.

Det bygges ikke midtdelere i Norge

Utbyggingen av møtefri vei går for sakte. Det vil være behov for 1850 kilometer møtefri riksvei de neste ti årene og da er ikke fylkesveiene tatt med. Med andre ord er det langt igjen før vi har nok møtefri vei i dette landet.

Satsing spise opp av kostnadsøkninger

Statsbudsjettet for 2013 viser at på grunn av økte kostnader må man øke midlene til drift og vedlikehold, noe som går ut over investeringene. Det betyr at Regjeringen ikke oppnår målene i inneværende Nasjonal transportplan når det gjelder investeringer. Men statsråden har helt rett i at det er ledig kapasitet i anleggsbransjen, og det betyr at det faktisk er rom for å øke investeringstakten.

Utenlandske entrepenører uteblir

Våre medlemmer trenger bedre veier og da trenger vi flere entreprenører på banen, både innenlandske og utenlandske. Også entreprenørene er avhengig av mer forutsigbarhet rundt store prosjekter, og det kan de kun få gjennom en annen måte å finansiere vei på enn i dag.

Bompenger og veiinvesteringer

I sin prosentbrøk 75/25 putter samferdselsministeren alt man bruker på alle typer veier. Det vil si både investeringsmidler, drift og vedlikehold til både riks-, fylkes- og kommunale veier. Da ser tallet ganske pent ut. Hvis man derimot ser kun på investering i riksveier er fordelingen av kostnadene 55 prosent på brukerne og 45 prosent på staten.

Det er farlig å kjøre på norske veier

Antall drepte har gått ned, men fortsatt dør nær 200 mennesker i trafikken hvert år. Med en hurtigere utskifting av kjøretøyparken vil enda flere liv bli spart. Hvis i tillegg veiene blir bedre, vil antall drepte gå ytterligere ned. De aller fleste trafikanter gjør sitt aller beste på de veiene som er. Vi trenger et veisystem som tillater menneskelige feil. Det har vi ikke i dag, og det ligger langt frem i tid før vi får det.

Nye veier bygges med for lav standard

Det bygges fremdeles for smått for fremtiden. Et aktuelt eksempel på dette er tunnelen mellom Øyer og Tretten som bygges med ett tunnelløp. Kort tid etter at den åpner eller kanskje også før, vil den overstige trafikkmengden som krever to tunnelløp. Vi bør bygge veier utfra et perspektiv på 40 år og ikke 25 år som i dag. Hadde veiene blitt bygd skikkelig i første omgang, kunne de 400 til 500 milliardene som i dag mangler vært spart. Dette bør man lære av.

Flere byråkrater sluker økte bevilgninger

I sitt svar på kritikken om for stor vekst av byråkrater har Arnstad rett. Det trengs flere fagfolk. Det største problemet er ikke for mange byråkrater, men mangel på gode og effektive planprosesser. Vi forventer at etaten driver effektivt og følger sine egne effektiviseringstiltak som ble lansert tidligere i år.

60 milliarder i bilavgifter – lite igjen til bilistene

Veilovens paragraf 20 sier at staten skal ha ansvar for veiene. Stadig mer av dette skyves over på brukerne. Arnstad forsvarer et system som ikke klarer å løse utfordringene. Systemet med årlige bevilgninger til vei og bane gir for dårlig fremdrift og er ikke et system som bygger landet for fremtiden. Derfor må samferdselsinvesteringene løftes ut av statsbudsjettet og riksveier legges under statlig plan.