Utbyggingen av vei og bane i Norge er preget av alt for lang planleggingstid og klattvis utbygging. Hele det politiske Norge og fagmiljøene er enige i dette, så hvorfor gjør vi ikke noe med det? Politikerne vegrer seg for å gi fra seg makt, sies det ofte. Og trusselen om økonomisk press i norsk økonomi lurer i bakgrunnen.

Pengene må hentes utenfor statsbudsjettet

Vi presenterte nylig en modell der veibyggingen gjøres uavhengig av de årlige bevilgningene i statsbudsjettet. Dette vil gi forutsigbarhet for entreprenørene som bygger ut veiene og norske trafikanter som skal bruke de. Det samme gjelder jernbane.Inn til de store byene stamper vi allerede i kø. Tidligere har vi regnet ut at kø koster oss 42 milliarder i året. Denne kostnaden vil øke med den befolkningsveksten som vi vet kommer.

Hovedkilden for finansiering i vår modell er et infrastrukturfond, som får overført deler av utbyttet til Statens Pensjonsfond Utland (”oljefondet”). Et veiselskap vil ha ansvaret for planlegging, bygging og vedlikehold med langsiktige økonomiske rammer. Videre vil en egen infrastrukturbank kunne gi statlige lån med en rente på 1,8 prosent ved behov. Til sammenligning så har dagens bomselskaper i gjennomsnitt en rente på 3,6 prosent.
Dette vil gi handlingsrom til langsiktig planlegging og helhetlige utbygginger, i tillegg til raskere nedbetaling av eksisterende lån.

Politisk styring og press i økonomien

Mange sektorer i samfunnet blir allerede finansiert utenom statsbudsjettet. I 2014 er statsbudsjettets totale størrelse på om lag 1100 milliarder kroner. Statlige investeringer til vei og bane utgjør 23 milliarder kroner, mens det totalt investeres for over 600 milliarder i norsk økonomi.  Infrastrukturinvesteringer utgjør altså en liten andel av investeringene i norsk økonomi og gir derfor begrenset press i økonomien.

Det er politikerne som har og skal fortsette å ha den totale oversikten over hvor mye penger som skal inn i norsk økonomi. Staten har kontroll gjennom indirekte styringsverktøy som påvirker investeringsnivået i samfunnet. Dette kan være konsesjoner, lånerammer og kapitalkrav. Videre har politikerne god kontroll på utviklingen og presset i økonomien ved at samtlige utlån inngår i beregningen av finansiell stramhet.

I tillegg blir Stortingets opprinnelige intensjon med handlingsregelen ivaretatt. Nemlig at det skulle investeres i blant annet samferdsel for å gi økt konkurransekraft.

Nasjonal transportplan må bli et overordnet verktøy

Det viktige er at politikerne utvikler Nasjonal transportplan til et overordnet styringsverktøy og ikke brukes til unødvendig detaljstyring. Og innflytelsen på veiselskapet vil være som på andre statlige selskap. Dette har vist seg å fungere godt med for eksempel Avinor.  Vi får sikker finansiering av infrastruktur som gir både økt konkurransekraft for norsk næringsliv samt effektiv og sikker transport for oss alle i hverdagen.
Ved å bygge opp større prosjekter kan samfunnet oppnå betydelige kostnadsbesparelser og effektiviseringsgevinster. For det første gir større prosjekter innpass for utenlandske entreprenører som kan redusere pressvirkningen i norsk økonomi. Videre kan også kostnadene ved større utbygginger reduseres blant annet av mer effektiv kapasitetsutnyttelse for entreprenørene.

På denne måten får vi mer vei og mindre press for hver krone brukt på infrastruktur. Vi trenger ikke private midler for å få dette til. Ved bruk av oljefondet innenfor handlingsregelens rammer, vil det statlige infrastrukturselskapet kunne gjøre jobben.

Tiden er overmoden

Norge har i dag en solid økonomi og kraftig befolkningsvekst i de store byene. Når oljealderen er over og pensjonsforpliktelsene blir større, er det viktig at vi har en infrastruktur som sikrer konkurransekraften til samfunnet. Tidspunktet er derfor riktig nå, fordi planleggingsprosessene er lange og det vil være mye vanskeligere å få dette til når pilene peker nedover.    

De siste åtte årene med rødgrønt styre har gitt økte midler til norsk samferdsel, men systemendringen har uteblitt. Skal vi få til denne avgjørende endringen, kreves det bred politisk enighet.