Jeg sitter i NAF-bygget på Helsfyr, på kontoret til Jan Ivar Engebretsen. Det er en vanlig dag, men ikke for Jan Ivar - dette er siste dagen i NAF, og markerer hele 40 år i organisasjonen.

Vi sitter med hver vår kaffekopp og snakker om hvor mye Jan Ivar har gjort for NAF.

Det hele startet med en utpreget rettferdighetssans i jobben som bilmekaniker på 70-tallet.

— Jeg ble rett og slett forbanna over at folk ikke fikk det de betalte for på verkstedet jeg jobbet. De bestilte en såkalt storservice på bilen, men vi mekanikere fikk beskjed om å bare ta det vesentlige for å bli ferdig fortere. Det ble en gjenganger på huset at vi bare gjorde halvparten av jobben, mens kunden betalte fullt. Også fikk vi bonus for å bli ferdig så fort som mulig. Sånn kunne jeg ikke jobbe, forteller Engebretsen.

Det ble viktig for Jan Ivar å finne en måte og bruke kompetansen sin på og samtidig hjelpe folk.

— Jeg ønsket å finne en jobb hvor jeg faktisk kunne hjelpe bileieren. I 1977 skjønte jeg at det måtte bli et annet sted enn i bilbransjen, sier han.

I avisen like etter fant Jan Ivar en annonse hvor NAF søkte sommerveipatruljer.

— Jeg søkte meg til Dovrefjell, for det var liksom fjellet jeg hadde hørt om. Men de ville ha meg på Strynefjellet fordi jeg kunne snakke engelsk, og der var det visst en del turister. Så jeg sa ja til det, og var der i to måneder i første omgang. Etterhvert skulle det bli mitt andre hjem- det er det egentlig ennå.

Sesongarbeid året rundt

Tiden i NAFs veipatrulje skulle altså vise seg å bli lenger enn to måneder for Jan Ivar. Da han kom hjem fra fjellet, var det ikke mer enn en overnatting hjemme før det var ut igjen.

— Vi reiste på kryss og tvers over hele landet. Jeg jobbet veipatrulje om sommeren, og i lyskontrollen om høsten. Også tok jeg strøjobber. Jeg starta i veipatruljen som 21-åring og kom hjem igjen som 22-åring.

Da kom Jan Ivar i kontakt med NAF igjen.

— Jeg trodde ikke jeg kom til å bli i NAF, og tegnet livsvarig NAF-medlemskap i 1978, ler kommunikasjonsrådgiveren.

Nå trengte organisasjonen tre stykker til speedometerkontroll.

— Da var det tilbake igjen. Selv politiet kom til oss for å teste speeedometere på den tiden. Vi kjørte til lokalavdelingene med utstyr. I løpet av en sesong sov jeg vel hjemme en natt sånn i gjennomsnitt, forteller Jan Ivar med stor glede.

Sesongene var lange. Han var ute på speedometerkontroll fra april til midten av juni, dro hjemom og bytta utstyr før det var ut igjen 2,5 måneder på fjellet om sommeren. Så var det en tur hjem for å bytte utstyr tilbake til speedometer-sesongen som varte til snøen kom.

På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80 kjørte han veipatrulje om sommeren og speedometer på våren og høsten.

Sesongarbeid var optimalt for Jan Ivar.

1. februar 1981 ble bilmekanikeren fast ansatt ved sentralverkstedet for veipatruljebiler i NAF.

— Jeg fikk jo være ute både påsken og sommeren, for da var det ingen biler på verkstedet. Så da kjørte jeg veipatrulje. I utgangspunktet var det ingen fast ansatte som kombinerte flere jobber i NAF. Men jeg fikk gjøre det, og det var helt ypperlig. Jeg var på Strynefjellet i påsken og om sommeren, og på verkstedet ellers.

Vi tar en slurk av kaffen, og jeg kan enkelt se for meg at Jan Ivar var perfekt for jobben.

På Strynefjellet møtte han i tillegg kvinnen som skulle vise seg å bli hun han feirer 30-års bryllupsdag med 12. September i år. Hun jobbet på Grotli høyfjellshotell.

— Hun serverte så god mat! ler Jan Ivar. — hun gjør det enda.

I 10 sesonger, fra 77 til 86, var dette livet til Jan Ivar.

— Altså, det var helt herlig! Bare det å være ute i friluft, på fjellet. Jeg skulle gjerne gjenopplevd de førte 10 årene her, smiler han.

— Jeg traff masse mennesker der ute - folk som trengte råd og veiledning. Vi hadde i tillegg verdens høyeste tak på verkstedet. Det likte jeg godt.

Tøffe tak

Veipatruljen kunne oppleve tøffe tak.

— Vi lå alltid oppe på høyfjellet, mens etatene var nede i kommunesentrene. Det betyr at de ofte kom mye senere enn oss til et ulykkested. Vi var de første uniformerte på stedet. Da forventer folk at vi tar ledelsen, og de gjorde vi. Men det var ikke alltid like lett i etterkant, selvom vi hadde blitt kurset av politiet og brannvesenet. Jeg har vel noen og 30 førstehjelpskurs.

Det er en ulykke Jan Ivar ikke er ferdig med.

— Det var en kollisjon med svært skada mennesker, den dukker stadig opp i hodet. Tanker som, har jeg gjort alt riktig, er det noe mer jeg kunne gjort, kommer. Men du kan jo ikke gjøre mer enn det du gjorde akkurat der og da.

Den tøffeste trafikkulykken dukker ikke opp. — Den har jeg bearbeidet. Men jeg vet hvordan hjernemassen ser ut. Det oppsummerer nok.

Kunsten for å takle de vonde ulykkene var kursene, samtalene.

— Debriefing var ikke alltid i fokus. Det å prate om ulykken er viktig. Jeg har tatt initiativ til skikkelig debriefing, for jeg vet hvordan det er når man ikke har det, og hvor avgjørende det er, sier Jan Ivar.

Fra veien til kontoret

I 1986 ble Jan Ivar spurt om å ta over som daglig leder i NAF veipatrulje.

— Livet forandret seg ganske mye. Da var liksom jobben innenfor fire vegger på et kontor. Men så var det jo også en tid hvor man slo seg mer til ro, du vet, starte familie og sånn.

Men Jan Ivar fikk fortsatt mulighet til å fortsette med det hjertet brant for, og ikke minst eierskap til det. Det å få tak i de rette folkene til sesongjobbene ble en stor del av arbeidet.

— Jeg gjorde en god rekrutteringsbit til NAF-sentrene, forteller Jan Ivar.

Han ansatte sesongarbeidere til veipatruljen, når den var ferdig fortsatte rekrutteringen til NAF-sentrene.

Mange av de praktikeren ansatte på 80-tallet jobber fremdeles i NAF.

I 18 år jobbet Jan Ivar med veipatrulje. 1994 er et år han ser tilbake på med stor fornøyelse. Da organisere han 17 veipatruljer til OL, og holdt oversikt over trafikkavviklingen.

— Det råeste var en episode under OL. Den dagen jeg kommenterte trafikkavviklingen forbi Lillehammer fra toalettet. Jeg var blitt så dårlig, og måtte ta det live fra dolokket, ler Jan Ivar.

— Ola Johnsrud i NRK trafikkradio vet ikke det den dag i dag.

Til tross for denne hemmeligheten tok han av seg hele bergingstjenesten under Verdensmesterskapet på ski i Trondheim tre år senere. De som skulle arrangere VM i ski i 1997 var tilstede under OL for å ta med seg lærdom fra begivenheten, da ble Jan Ivar headhuntet til å holde i bergingstjenesten i Ski-VM.

Velfortjent egentid

— Alle årene i NAF har vært gode. Men nå skal jeg sove til jeg våkner av meg selv og ta en kopp kaffe. Så skal jeg sette meg ned og se på hva som skal skje nå. Men jeg kommer til å savne kollegaene mine.

Jan Ivar er aktiv innenfor mange arenaer - han er blant annet leder av Ullensaker idrettsråd. Han er med på å påvirke kommunen til å bygge anlegg, og støtter idretten gjennom frivillig arbeid.

— Også er jeg jo bare 62 år. De strøjobbene jeg dreiv med i 78 kan jeg jo ta opp, ler pensjonisten.

Jeg merker meg livsverket til Jan Ivar, og unner han følelsen av å bestemme selv hva han skal gjøre, og når.

— Jeg gleder meg til den friheten. Og den skal jeg bruke til noe.

Kjøre uten stopp

Jobben til Jan Ivar forandret seg stadig. I 2006 gikk han over til informasjonsavdelingen, kommunikasjon. Det er denne stillingen han forlater nå til fordel for pensjonisttilværelsen.

— Arbeidet forandret seg egentlig ikke så mye. Men jeg ble plutselig et ansikt utad ettersom jeg var mer og mer i media. Det å ha ansiktet fremme i media har blitt en vane, men det betyr ikke at jeg kommer til å savne den biten så mye. Jeg jobbet jo ikke bare i arbeidstiden.

Jan Ivar er kjent for å ikke si nei, og svarte telefonene fra journalistene til enhver tid. Selv på ferie.

— Det finnes ikke en rasteplass på E6 oppover mot Gudbrandsdalen jeg og kona ikke har stoppet på i løpet av årene. Vi snakket om det da vi kjørte der sist - at på absolutt alle plassene har enten familien måttet gå ut av bilen, eller jeg, fordi media har ringt.

Media liker Jan Ivar, og han er i tillegg veldig god på det. Så han var, og er, en ettertraktet mann.

— I vinterferiene ble familien vekket på grunn av snøfall. Ikke av snøfallet i seg selv, men av mediene som ringer fordi det er snøfall, ler Jan Ivar.

Både ferier, helger og sene kvelder har han stilt opp og svart, live på radio, på innslag til TV-kanalene og senere på nett. Han har stilt opp for NAF i 40 år, og forbedret flere deler av organisasjonen, så Jan Ivar vil bli savnet på kryss av en rekke avdelinger.

— Nå kan jeg kjøre uten stopp, smiler rådgiveren, bilmekanikeren, redningsmannen og sjåføren.