Blogg av elsyklist, nå også vintersyklist og kommunikasjonssjef Inger Elisabeth Sagedal

I tidligere blogger har jeg fortalt om min vei til jobbsykling. En mild høstdag skrev jeg følgende: Jeg kaller meg godværs-syklist og denne høsten har vært vennlig så langt. Nå gruer jeg meg til vinteren og begynner å leke med tanken på vinterdekk og gode sykkelhansker. Men det får vi se på. Kan jo bli deilig å sitte varmt og lytte på radio igjen, og dermed har jeg fått enda en grunn til å glede meg til våren.

Etter at minstemann kan gå hjem fra skolen selv, har jeg altså funnet fram til sykkelglede gjennom behagelig elsykling. En del av historien er at vi prøver å klare oss med én bil og da må en av oss sykle eller ta bussen. Det å elsykle opp en bakke er som om noen gir deg løpefart og dytt bak, og det å få et dytt når det begynner å bli tungt, er noe som passer meg utmerket. Jeg liker nemlig å ha det behagelig, men nå har behag fått ny valør. Det behagelige er nemlig å IKKE sette seg i bilen. Den friske starten på dagen, hvor tankene får godt spillerom, der kroppens indre sirkulasjon får et push, der kinnene blir friske av naturlig farge, er det jeg nå jeg fristes av. Hjelmsveisen tåler jeg. Forfengeligheten har nemlig måttet vike og det lever jeg godt med. Har fått meg en varmbørste på jobben som jeg tyr til om det er behov for å se fresh ut på håret.

Men jeg var klar for å gi meg med syklingen når det ble for kaldt. Ørene mine er svært følsomme for kulde og så blir det så veldig kaldt på hendene. September gikk over til oktober. Så november. Jeg ville ikke parkere sykkelen. Det å kle seg godt og riktig går det nå sport i. Skinnhansker med saueskinn, tett lue på ørene og en buff oppover ansiktet fungerer som rustning mot den kalde vinden. Men så kom frosten, og med den følger glatte partier på sykkelveien og stor risiko for å skade seg på veien - hvis jeg da IKKE skifter dekk til sånne med pigger.

Bloggen fortsetter under bildet


Bildetekst: Piggdekk må på for sikker sykling om vinteren. (Foto: NAF)

Hva skjedde? Jeg har nå fått på piggdekk og sykler til jobb på snø- og isdekke. Det er ikke masochisme. Det er ikke vondt i det hele tatt. Elsykkelen har god lykt både foran og bak. Farten tilpasses forholdene. Jeg satser på en skadefri sesong.

Det er ingen moral i dette, bortsett fra et ønske om å dele min egen erfaring med å bryte fordommer og overraske meg selv. Det er nemlig ikke fristende å sette seg i bilen lenger. Selv om vi har er en elbil av typen som gir mye kjøreglede. Det er det fysiske behovet for litt bevegelse i starten av dagen som nå styrer meg unna bilen. Jeg kunne gått til bussen, men jeg ønsker å sykle. Hverdagsreisen til jobb er på litt over 5 km og sykling gir frihet, smil og fart . 20 minutter max så er jeg på plass på jobben.

Noe skjedde; jeg er blitt vintersyklist. Jeg trodde ikke det skulle skje. Det begynte med pengestøtte fra kommunen slik at jeg fikk meg elsykkel. Jeg fikk trygg vei til jobben med egen adskilt sykkelvei, og jeg begynte virkelig å like den friske starten på dagen. Nå er starten blitt enda friskere og jeg kjører med pigg. Holdninger og adferd er endret for min del. Vi er forskjellige, men om det er noen moral her så handler det om at har du først begynt å elsykle, så vil du kanskje ikke slutte med det.