I havgapet i sør

Vi bestemte oss for å unngå den ganske så kjedelige E18 på turen nedover sørlandskysten og i stedet svinge til venstre ved Kragerø. Telemarks sørligste kommune har mye å by turister på, og særlig skjærgården inneholder mange perler.

Vi var i Kragerø helt i begynnelsen av mai, det ideelle tidspunktet for å oppleve hvitveisblomstringen på Jomfruland. Den lange rullesteinsøya Jomfruland byr blant annet på en imponerende eikeskog øst på øya. I tidligere tider var slike eikeskoger særdeles ettertraktet blant skipsbyggere, men nå er heldigvis eiketrærne på Jomfruland fredet. Det er ved føttene av disse kjempene at hvitveisen trives som best, og når tusener på tusener blomstrer samtidig er det et fantastisk syn.

Er du først på Jomfruland bør du også få med deg et besøk på den karakteristiske fyrstasjonen og en tur langs rullesteinstrendene på utsiden av øya.

Fra Kragerø kjørte vi rundt fjorden ved å følge fylkesvei 351 mot Kjølebrønn. Et par kilometer etter dette lille tettstedet førte veien oss innerst i Barlandskilen.

Både for de av oss som er interessert i historie og i å padle er det et interessant sted. Innerst i kilen gikk fra gammelt av den såkalte Vikingleia. Dersom det var for vanskelig forhold ute på kysten, kunne man bruke den for å omgå den mest værutsatte strekningen. Vikingleia går over en serie vann mellom Kilsfjorden og Gjernestangen. I våre dager er det først og fremst padlere som benytter seg av denne muligheten. De er til gjengjeld sikret en flott tur fra fjorden, gjennom vannene og ut til havet. Dersom forholdene langs kysten innbyr til det kan de fortsette langs kysten tilbake til Barlandskilen.

I bil fortsatte vi fylkesvei 351, forbi Stabbestad, og tok en avstikker ut mot Strømtangen fyr. Dette flotte, for lengst avbemannete anlegget er fredet og verdt et besøk.

Vel tilbake på hovedveien fortsatte vi langs Stølefjorden til det vesle tettstedet Levang. Derfra er det igjen muligheter for en flott avstikker, denne gang langs fylkesvei 254 til Portør. Denne gamle uthavnen ligger helt ytterst på Levangshalvøya. Der ute ligger en gammel losstasjon og en rekonstruksjon av en optisk signalstasjon. Begge deler er verd å se nærmere på. Vil du ha deg et bad kan det også passe bra å ta det i Portør, eller i Stangnes.

I Søndeled er både den gamle steinkirken og det staselige hovedhuset ved Egelands verk verdt et besøk. Tidligere var dette stedet mye preget av at trafikken på E18 dundret gjennom hovedgata, men i dag er den lagt utenom og mye av roen er vendt tilbake.

Etter en stopp i Søndeled og en kort biltur langs E18, svingte vi av på fylkesvei 416 for å holde oss på den ytterste veien langs sørlandskysten. Veien går ut til sørlandsbyen Risør. Med sin hvite trehusbebyggelse, koselige havn, kjente akvarium og flere andre attraksjoner, er det et slikt sted du bare må innom om du vil lære vår sørligste landsdel å kjenne.

Selv synes jeg det også er artig å se nærmere på den karakteristiske Risørflekken når man er på disse kanter. Det er et av landets eldste seilingsmerker og består av en knaus like over bykjernen. Fjellsiden ble hvitmalt på 1600-tallet for å vise sjøfarende leia inn til byen. Fylkesvei 416 ender i Risør, og for å komme videre langs ytterste vei, måtte vi tilbake til fylkesvei 411. Den krysser Sandnesfjorden og går deretter tvers over halvøya der Lyngør ligger på utsiden. Underveis dit er det nok en avstikker som er verdt å ta – ut mot Sørlandets feriesenter og Åkvåg. På sistnevnte er det noen flotte jettegryter helt nede i vannkanten.

Tettstedet Lyngør ytterst i Lyngørfjorden har fått pris som Europas best bevarte. Enkleste atkomst til Lyngør er med taxibåt fra Gjeving brygge, en liten avstikker fra fylkesvei 411.

Det er den gode havna som er grunnen til at Lyngør oppsto, sannsynligvis på 1500-tallet. I seilskipenes glansdager på 1800-tallet var Lyngør en viktig og god havn fordi skipene kunne seile inn og ut fra havet i begge retninger. Det er nyttig når vind er drivkraften. Lyngør hadde mange velstående innbyggere, blant annet flere kapteiner og skipsredere. Tettstedet hadde over 600 innbyggere, flere butikker, egen skole, og fikk telegraf allerede i 1866.

Vanligvis var dette en fredelig plass, men i 1812 fant ett av de mest kjente sjøslagene i norsk historie sted nettopp her. Da tørnet engelske og dansk-norske flåtestyrker sammen på havna i Lyngør. Den dansk-norske fregatten Najaden ble skutt i senk og over hundre mann omkom.

I dag er det bare vel 100 fastboende i Lyngør, men om sommeren fylles alle husene opp med gamle Lyngør-familier og andre tilreisende. Vi som ikke har hytte her trenger heller ikke fortvile. Like utenfor tettstedet ligger Lyngør fyr. I fyrvokterboligen er det innredet en flott turistforeningshytte. En overnatting der er et utmerket alternativ før man fortsetter bilturen videre mot Tvedestrand, og gjerne enda lengre, langs yttersiden av sørlandskysten.