Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen

Elver som kommer fra breer bringer vanligvis med seg utallige ørsmå stein- eller leirepartikler. Når disse slår seg til ro i en innsjø og sola skinner ser vannet ofte grønt ut på grunn av lysbrytningen i alle de små partiklene. Når breelver fyller et vann kan det derfor fremstå grønt, irrgrønt eller til og med nesten turkist i det rette lyset. Det mest turkisfarvede vannet vi noensinne har padlet i tror vi at vi opplevde i Langvatnet. Det ligger langs turistveien, på grensen mellom Skjåk og Stryn. Vannet var selvfølgelig iskaldt, men du verden hvor flott det var å padle der knappe 1100 meter over havet i nydelig sommervær. Bare det å være utpå et turkist vann omgitt av stupbratte nakne fjellsider ispedd en og annen breklatt og stort sett uten et grønt strå i sikte var en stor opplevelse.

Padleturen var bare en av de mange herlige naturopplevelsene langs turistveien over Strynefjellet, og da vel framme ved Langvatnet er man heller ikke i tvil om at det er vestlandet man er kommet til.

Veien starter nemlig øverst oppe i den brede Ottadalen, som er en typisk østlandsdal. De første kilometerne gikk veien gjennom stadig skrinnere bjørkeskog. Så forsvant skogen og gradvis ble det mindre og mindre av annen vegetasjon også. På det øverste partiet var det stort sett bare grått fjell, ispedd snø- og breflekker å se. Selv en varm, solblank sommerdag føltes det som en kaldere årstid. Ved det turkise Langvatnet var det derfor nesten som å komme ned i sommeren og mer fruktbare trakter igjen. Da vi igjen var tilbake i bilen måtte vi kjøre noen kilometer før veien bikket nedover igjen for alvor. Det var først noen svinger senere at vi var nede i en frodig vestlandsdal og sommeren igjen meldte seg med full styrke.

Selv en sommerdag var det imidlertid ikke vanskelig å forstå at det å bygge denne veien i så karrige omgivelser, på slutten av 1800-tallet, må ha vært litt av en utfordring. Byggingen startet i 1881 og veien ble åpnet i 1884. Anleggsarbeidet skjedde under ledelse av den legendariske veidirektøren Hans Hagerup Kragh (se eget avsnitt), som gjorde en særlig stor innsats for å bygge fjelloverganger. Anleggsarbeiderne som gjorde selve jobben kom dels fra Sverige og dels fra dalene rundt. De må også ha kunnet sine ting. Veien er ett mesterverk, bygd for hest og kjerre og er fortsatt delvis grusvei, men fullt brukbar i bilalderen også. Hvor mye av det vi lager i dag vil være anvendelig om 130 år? Gedigne tørrsteinsmurer med stein av anselig størrelse og lange rekker av stabbesteiner preger strekningen over fjellet. Ikke minst på vestlandssiden av fjellet er det gjort et imponerende arbeid. Her er veien lagt i 19 slynger med minsteradius åtte meter for å komme ned fjellsiden. Langs turistveien kan du fremdeles se minner etter anleggstiden i form av rester etter smier og grunnmurer. Enkle opplysningsstolper langs veien markerer hvor de lå. De viser også til kulturminner langs veien som har blitt brukt av jegere og fiskere og andre forbi-passerende i lang tid.

Navnet kommer av gammelnorsk. «grjót», stein. Her ligger Grotli Høyfjellshotell som er et godt utgangspunkt sommer og vinter med gode turmuligheter. Skridulaupbreen ligger i sør, Breidalseggi i vest og Vassendeggen i sørvest. Ved hotellet er det et alpinsenter og flere skiheiser. Det er godt ørretfiske i flere vann ved Grotli og fiskekort fås kjøpt på hotellet. Fra Grotli går det DNT-rute til Danskehytta, turen dit tar fire timer. Det er også tursti til Kjerringkjønn. Grotli ligger ved RV15, den moderne hovedveien over Strynefjellet til Stryn, med avkjøring til Geiranger oppe på fjellet. Gamle Geirangerveg fungerer også som sykkelveg parallelt med RV15. Fra Grotli starter turistveien som går langs den den Gamle Strynefjellsvegen, FV258.

Under luftkamp i april 1940 nødlandet et britisk bombefly (Blackburn Skua) på vannet. Flyet ble hevet fra 26 meters dyp i 1974. Den tyske motstanderen nødlandet på Heilstuguvatnet, like i nærheten. Restene av Heinkelflyet ligger i fjellet ved Grotli. Tre tyske og to britiske flygere søkte ly i samme jakthytte for å overleve i vinterværet. I 2012 ble filmen «Into the White» spilt inn basert på hendelsen. Kopien av det tyske flyet som ble brukt sees i dag utenfor Grotli Høyfjellshotell.

1139 moh, 12 km fra Grotli er gamleveiens høyeste punkt. Vassvendin er et «naturfenomen» der vatnet renner begge veger, altså vannskillet.

ved øvre enden av Langvatnet ble bygd av Harald Hårfagre og hans menn som fór over fjellet under samlingen av Norge.

er markert med en steinvarde med innskriften: «Bergenhus Amt – Kristians Amt 1894».

har stolheis og breskitrekk, turløyper og flere alpine løyper. Her er det også alpin skiskole, barneskianlegget Fantaski, utleie av skiutstyr og kafé. Anlegget er åpent fra mai til august men kan være stengt ved snømangel.

med Karolinesteinen, som Bjørnson løftet sin hustru opp på for at hun skulle nyte utsikten bedre.

nedenfor Øvstefossbrua er et spennende stoppested som har imponert reisende over fjellet i mer enn 100 år. Fra veien har turistvegprosjektet bygd en sti og utsiktspunkt med rekkverk av stål. Det skal sikre at du får en trygg, men heftig opplevelse av fossen. Arkitekt: Jensen og Skodvin arkitekter.

ligger på stupet mot Hjelledalen og har fantastisk utsikt over dalen mot Skåla, 1848 m, med Skåla-breen og Breifonn.

er også verdt en fotopause. Utsiktspunktet er tilrettelagt av Statens vegvesen. Arkitekt: Jensen & Skodvin. Hotellet har bygd ny parkeringsplass og krever nå betaling for parkering av besøkende til utsiktspunktet.

Veidirektør Hans H. Krags (1829–1907) inn-sats for å utbedre veiene til fjells betød mye for turismen. Mange av veiene hans fremstår selv i dag som imponerende minnesmerker over den veibyggerkunsten han sto for. Han ble offiser i 1849 og satset på kavaleriet, det var gjerne veien å gå for dem som ville ha utdannelse som ingeniør på den tiden. I 1852 fikk han da også bijobb i veivesenet. I 1864 sluttet han i det militære for å arbeide for fullt med veibygging. I veivesenet avanserte han raskt og ble i 1873 utnevnt til veidirektør. Den stillingen satt han i helt til 1903. Som veidirektør ivret han sterkt for å bygge ut de store hovedveiene over fjellet. I hans tid ble både veien over Haukelifjell og veiene fra Gudbrandsdalen over Strynefjell til Nordfjord og Geiranger fullført. Han sørget også for at det ble bygde vei fra Tyin til Bygdin i Jotunheimen. Veidirektøren reiste svært mye rundt omkring og var meget godt kjent i landet. Det kom godt med i arbeidet hans, og også i DNT, hvor han var en sentral person i en årrekke. Gustav Lærums billedstøtte av Krag ble avduket på Voksenkollen i 1909.

Nasjonal turistveg Gamle Stynefjellsvegen ble åpnet i 1997 og er 27 kilometer lang. Den går mellom Grotli i Skjåk kommune og Videsæter i Stryn kommune og følger FV258, men utvalgte punkter langs RV15 ned til Hjelle har også en viktig rolle for turistvegen, da gamlevegen startet ved brygga i Hjelle i gamle dager. Veien er vinterstengt og er åpen fra tidlig i juni til snøen kommer. Turistveien går i Oppland og Sogn og Fjordane fylker. Veien er stedvis smal og svingete og egner seg ikke for campingvogn.

Vil du ha mer detaljerte kart over Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen enn oversiktskartet her, kan du bruke NAF Veibok, kartblad 62 og 63 i målestokk 1:310 000. Statens kartverks nye kartserie i plast og målestokk 1:50 000, tåler «alt» og er mye bedre om du skal utenfor veien. Kartblad nr. 75, 76 og 86 dekker strekningen.

Med sine 2 millioner dekar er Skjåk Almenning landets største private eiendom. Meste-parten av høgfjellsområdene inngår nå i nasjonalparkene Reinheimen og Breheimen. Furu er dominerende i skogen her, og den blir videreforedlet av Skjåk Trelast. Merke-varen Skjåkpanel er brukt i mange hus og hytter i hele landet. Jakt og fangst har lange tradisjoner. Skjåk er av mange sett på som kronjuvelen blant norske villreinområder. Du kan fiske i over 200 vann og ca. 250 km elver på ett felles fiskekort for Skjåk. Vil du nyte friluftslivet har Skjåk Almenning 16 buer i fjell og dal for rimelig utleie.

Nasjonalparken med fem tilhørende landskapsvernområder og ett naturreservat ble opprettet i 2009. Verneområdene dekker et areal på 1691 km2 i kommunene Lom, Skjåk og Luster. Av flateinnholdet utgjør ca. 28 prosent statsallmenning og resten privat grunn. Skjåk Allmenning eier i alt ca. 963 km2, og dermed ca. 54 prosent av verneområdene. Breer, tinder, høyfjellsvidder, vassdrag med frittrennende elver og fosser, den spesielle fjellvegetasjonen, frodige daler med innslag av edelløvskog og levende kulturlandskap med seterdrift gjør området unikt i nasjonal sammenheng. Informasjon om parken fås blant annet fra Skjåk Almenning i Bismo, Norsk Fjellmuseum i Lom, Breheimsenteret i Jostedalen, Bremuseet i Fjærland og Nasjonalparksenteret i Oppstryn.