Langs Tovdalselva og andre perler i Agder

Hovedbygningen er et stort, staselig toetasjes hus i empirestil med enetasjes sidefløyer. Det ligger hvitmalt og staselig på et lite platå like ovenfor et stryk i Tovdalselva. I tillegg inneholdt stedet flere andre tidligere gårdsbygninger som var restaurert til nye funksjoner. Parkområdet rundt sto i stil med bygningene og antydet også at dette er noe mye mer enn et sted som tilbyr enkel bondegårdsferie. Stedet formelig åndet av fornem luksus og tradisjoner.

Vi parkerte på den grusdekkede gårdsplassen og tok turen inn i den diskrete resepsjonen, som ledet videre innover i et nydelig oppusset 1800-talls interiør. Der ble vi sant og si litt mer usikre på om dette er stedet for to farende fanter på motorsykkel, men ble raskt beroliget av hotellsjef Dagfinn Galdal:

-Her tar vi imot både Jørgen hattemaker og Kong Salomo, men vi behandler alle som Kong Salomo. Han kunne også fortelle at Boen gård har alle typer gjester. Både slike som litt tilfeldig dumper innom og slike som har bestilt god tid på forhånd for å være her noen dager. Folk som oss, motorsyklister, er heller ikke er noen sjeldenhet, men vanligere er nok bilister av forskjellige slag. Særlig mange bilklubber besøker Boen Gård, enten slike som kjører moderne sportsbiler eller slike som kommer i nyrestaurerte veteranbiler. Persongalleriet som besøker et slikt sted, er også stort. Gjestebøkene fortalte om både vellykkede bryllup og ditto konferanser, og både unge og gamle gjester som har hatt trivelige opphold. Det å ha en viss sans for tradisjoner og historie er nok uansett en sterk drivkraft for dem som velger seg Boen Gård som overnattingssted på sin ferd langs Tovdalselva.

Det har rent en del vann i Tovdalselva siden Boen Gård ble ryddet. Historien om plassen går i hvert fall tilbake til 1520. Da het gården Eid. Det forteller sannsynligvis sitt om at elva var en viktig ferdselsåre og at her var stedet å komme seg på land for dem som skulle ro oppover elva og måtte komme seg forbi de to fossene ved gården. Vel forbi Boenfoss er Tovdalselva i hvert fall fremkommelig med robåt opp til Teinefoss, like ovenfor Birkeland.

Den første Eid gård har så utviklet seg til dagens praktanlegg gjennom skiftende eierskap. I 1670-årene var det selveste dronning Sophie Amalie av Danmark Norge som eide gården. 1702 het eieren Christian Baunmann. Han fikk kongelig privilegium til å drive sag bruk ved Boenfoss. Siden skiftet eier- skapet både til gården og sagbruket flere ganger, og begge deler utviklet seg jevnt og trutt.

Den storslagne hovedbygningen ble oppført i 1808– 1812 av konsul Daniel Isaachsen. Senere var Boen gård i familien Hegermanns eie til 1940. Nåværende eier er firmaet Johan G. Olsen. Hovedbygningen ble fredet i 1923.

Tovdalselva var tidligere en av Norges beste lakseelver. Sur nedbør tok knekken på laksestammen på 1970 -tallet, men etter omfattende kalking og kultivering klatrer elva igjen på fangststatistikken. I 2020 viser oversikten at det ble tatt 517 laks i elva, på totalt 1,8 tonn. I forhold til tidligere tider er det allikevel småtteri – det er rapportert om årsfangster på opptil 4000 laks som tilfalt gården.

Men om fangstene er betraktelig mindre enn tidligere er allikevel muligheten for å få laks til middag noe gjestene på Boen Gård kan regne med. Dessuten byr gården og nabolaget på mye mer enn fisk. Sant å si er det meste av det som serveres i den vakre spisesalen på Boen Gård av den kortreiste sorten. Både ymse sorter kjøtt, grønnsaker og poteter hentes fra nærområdet. - Ca 80 prosent av råvarene vi bruker på kjøkkenet her på hotellet er hentet innenfor en radius av 90 minutters kjøring, sier hotellsjef Galdal, og poengterer at kjøringen skjer innenfor tillatte fartsgrenser. Dessuten produseres også svært mye av råvarene på gårdens egen grunn, forteller han.

At råvarene så tilberedes både med sans for smak og stil kan så vi gå gode for. I løpet av kvelden fikk vi servert en nydelig åtte retters middag som det var en stor opplevelse for oss å spise oss igjennom. At spisesalen også er av den rolige sorten, uten sjenerende bakgrunnsmusikk og dermed gir bedre muligheter for en utviklende og hyggelig samtale var også et stort pluss.

At vi i tillegg fikk en styrkende natt i utmerkede senger som inneholdt kortreist sengetøy fra Høie fabrikker i Kristiansand fortalte sitt om et hotell med gjennomførte holdninger.

Etter en velsmakende frokost var derfor far og sønn godt forberedt for nye utfordringer på motorsykkel i Agder. Naturlig nok valgte vi å fortsette kursen nordover langs Tovdalselva. Hovedveien langs store deler av den heter RV41 og går fra E18 ved Kristiansand til Brunkeberg på E134 i Kviteseid i gamle Telemark fylke. Det er en utmerket vei å kjøre motorsykkel på, men i første omgang ville vi over på enda mindre veier. Vi svingte derfor over broen over Boenfoss og inn på FV3748 på vestsiden av Tovdalselva. Dermed fikk med oss en titt på Norges nest eldste tre. Mollestadeika står tre kilometer sør for Birkeland sentrum og er ca. 1000 år gammel. Selv om treet er hult innvendig vokser det fremdeles.

Over på RV41 igjen måtte vi også stoppe i Birkeland sentrum. Der ligger parken Tobias’ jorde som er Birkenes kommunens tusenårssted, og der står det et lokomotiv som interesserte den jernbaneinteresserte av oss. Mellom 1896 og 1954 var det nemlig jernbane mellom Lillesand og Birkeland. Den er for lengst fjernet, men som et monument står det en kopi av et gammelt lokomotiv omtrent der Birkeland stasjon engang lå. Lillesand-Flaksvandbanen ble først og fremst bygget for å frakte tømmer som ble fløtt på Tovdalselva og deler av den gamle traseen er nå blitt turvei.

Videre nordover var det RV41 som gjaldt for oss. Vi møtte riktig nok en gjeng motorsyklister på en rasteplass som sa at det var et bedre turalternativ å svinge vestover til Evje, men vi fastholdt våre planer om å følge Tovdalselva så langt det er mulig. Turen vestover bestemte vi oss for å ta ved en senere anledning.

Denne gangen fikk vi derfor med oss en stopp på Herefoss for å se på den åttekantede kirken fra 1865. Da senior også foreslo en avstikker til Skrivargarden på Nes, en gammel, fin og godt bevart embetsgård fra 1700-tallet, syntes imidlertid junior at nå fikk det holde med kulturminner en stund.

Begge var imidlertid enige om at Hynnekleiv, litt lenger nord, var verdt å stoppe ved. Det er en usedvanlig trivelig rasteplass langs RV41 med fin utsikt over Tovdalselva.

Ved Dølemo skiller RV41 og Tovdalselva lag og det ble en lengre avstikker på FV3706. Først svingte vi innom Koppsåna. Der ligger det et restaurert kulturhistorisk anlegg fra 1880 - årene for fløting, som også har kvern, sag og høvel. Det tilhører Bås gård, en av de største skogbruksgårdene i Åmli kommune. Så dro vi videre oppover den relativt trange Tovdalen, som har gitt navn til elva vi fortsatte langs. Turen gikk helt opp til veiens ende på Dale. Der parkerte vi doningene våre og tok frem fotturstøvlene. Hvis du virkelig skal si at du har sett Tovdalselva bør du nemlig også få med deg Rjukanfossen øverst i Tovdal, og dit er det en snau times fottur. Fossen bærer sitt navn med rette. Den både ryker og buldrer og er et mektig skue. Elva ovenfor heter egentlig Stuvestøylåna, men er en del av Tovdalsvassdraget som renner 143 km fra et lite tjern i heiene i Fyresdal til Topdalsfjorden.

Vi syntes vi hadde sett Tovdalselva skikkelig da vi tok motorsyklene fatt igjen med kurs for Dølemo. På turen videre derfra fikk vi med oss en morsom strekning på FV418 gjennom Nissedal og Gjerstad før vi var tilbake til hverdagen igjen ved Sunde bru og E18.