Nydelig tur i gamle spor

Helt siden eldstemann av oss hørte Nordahl Griegs flotte dikt Morgen over Finnmarksvidden (se ramme), har han hatt lyst til å ta turen over Beskades. Beskades, Bæskades, eller Beaskádas, kjært barn har mange navn, er et fjellparti på grensen mellom kommunene Alta og Kautokeino. Over her har det i uminnelige tider gått en ferdselsvei. Allerede i 1798 begynte det å gå en regelmessig postrute på strekningen, og dermed begynte mange å kalle dette Postruta. Ferdselsveien ble også mye brukt av kjøpmenn og andre tilreisende som skulle delta i markedene på Bossekop i Alta i desember og april hvert år.

På midten av 1800-tallet ble det bygget to fjell- stuer på strekningen slik at de reisende skulle ha overnattingsmuligheter. På nordsiden av fjellområdet
ble Gargia fjellstue anlagt. Omtrent midtveis, der E45 i dag passerer, ble Suolovuopmi fjellstue bygget. I 1903 ble fjellstuene overtatt av Staten og drevet av det offentlige i mange år, men i dag er disse igjen på private hender.

Fra sti til Europavei
Lenge var det nok bare snakk om et enkelt tråkkover Beskades, og turen over fjellvidda kunne nok være en krevende opplevelse. Det fortelles blant annet at 27. juli 1895 ble det et voldsomt snøvær på ruta og to menn omkom. Muligens som en følge av denne hendelsen ble det mellom 1896 og 98 satt opp steinvarder langs Postruta. Dermed ble det lettere å følge traseen både sommer og vinter. Særlig vinterstid kom nok denne merkingen godt med.
Mellom 1928 og 39 ble Postruta gradvis utbygget til bilvei, og helt til 1960- tallet var dette hovedveien mellom Alta og Kautokeino, om enn bare som-
meråpen. Da ble det bygget ny helårsvei gjennom Eibydalen forbi Suolovuopmi fjellstue og Masi til Kautokeino. Den er vesentlig oppgradert de siste årene og har blitt til E45.

Den gamle Postruta er der fortsatt. Grusveien mellom Gargia og Suolovuopni fjellstuer er i rimelig god stand, egner seg godt for en motorsykkeltur og kan også kjøres med vanlig bil (om enn ikke av de laveste). Høyeste punkt på veien ligger ca 530 meter over havet. Postruta fortsetter videre fra Suolovuopmi til Mierojavri hvor den igjen kommer
ut på E45. Her har et par av bruene blitt ødelagt, noe som gjør strekningen ufremkommelig med vanlig MC og bil.

Med MC langs Postruta
Selv en vakker sommerdag, tidlig i august, var det ikke vanskelig å se for seg både snøfokk og slitne reinsdyr da vi parkerte doningene våre ved det værbitte skiltet som markerer Beskades. Omgivelsene er karrige med til dels bart fjell med litt lyng og mose innimellom, og bare i de små dalene i det fjerne kunne vi se at det grodde noen krokryggede bjerketrær.
Turen opp dit var imidlertid ganske variert. Vi startet nede fra Alta sentrum og fulgte E45 langs Altaelva til samløpet med Eibyelva. Der svingte vi
over på FV8088 mot Gargia. Underveis opp dalen var det mange gode muligheter for stopp og avstikkere.

Den første svingen ut av FV8008 tok vi på sideveien i til de store skiferbruddene ved Pæska. Dette er en ganske viktig næring i området. Staten eier bruddene. De disponeres av bergmesteren og leies av arbeiderne som er sine egne herrer. Sysselsettingen i bruddene varierer med årstider og markedsforhold. Vi svingte også innom Trasti & Trine, et lite, men sjarmerende hotell. Det var så gjennomført at vi bestemte oss for å overnatte der neste gang vi skulle til dette området. En hyggelig reingjeter vi møtte på en sekshjuling fikk vi også en prat med. MC-folk er
trivelige folk.

Mellom de to fjellstuene, Gargia og Suolovuopmi er det 27 km, og med en gang vi kom opp over bjerkeskogen, bød veien på lange strekninger med god utsikt. Vi stoppet ved parkeringsplassen for turstien mot Alta canyon. Derfra er det vel verdt å ta en avstikker til fots. Stien over mot den mektige fjellkløfta er merket med retningsstaker som ser ut som kors.
Videre langs Postruta så vi noen av steinvardene fra slutten av 1800-tallet. Det var flere informasjonsskilt underveis som forteller om veiens historie. Både veien og vardene er for øvrig fredet av Riksantikvaren. Vel over det høyeste punktet på Postruta passerte vi innsjøen Holgajávri. Der delte veien seg i noen kilometer, og vi undret oss litt på hvilken vi skulle
ta. Det viste seg at de kommer sammen igjen lenger fremme. Så fortsatte vi nedover mot Suolovuopmi fjellstue.

Til Kautokeino
Etter en hyggelig rast på fjellstua hvor vi blant annet møtte nok en hyggelig MC-gjeng, fra Tromsø denne gangen, valgte vi å fortsette sørover på E45.
Første avstikker var til Masi, eller Máze, som stedet heter på samisk. Det er den nest største bygda i Kautokeino kommune og ligger midt mellom Alta og Kautokeino. Navnet kommer av Mázejohkka - elva som bukter seg. Bygda ble kjent langt utenfor Norges grenser da norske myndigheter
på 1970-tallet planla å demme ned hele bygda som del av vannkraftutbyggingen i Alta–Kautokeino-vassdraget, og vannet skulle gå to meter høyere enn kirkespiret. Heldigvis skjedde ikke det. Det var fint å kjøre gjennom dette stedet der det nå bor ca 350 mennesker, og hvor det til og med ligger en liten flyplass.

Kautokeino er alltid en trivelig plass å komme til. Vi har vært der flere ganger og oppdager noe nytt hver gang. Denne gangen valgte vi å besøke Kautokeino kirke siden far samler på bilder av slike: Langkirken av tre ble oppført i 1958 og ble bygget på tomten etter Kautokeino gamle kirke som ble brent av tyskerne i 1944. Kautokeino gamle kirke var den nest eldste kirkebygningen i Finnmark, bygget rundt 1701. Den eldste kirken var det ortodokse kapellet i Neiden fra 1500-tallet. Vi svingte også innom Kautokeino bygdetun.
Der er det mulig å se den eldste stående bygning i Finnmark, men riktig nok innendørs. Kirkehytta fra 1650 står oppført i museets hovedbygning. Hytta ble brukt av prester og andre «statsfolk» da de kom til Kautokeino for skatteinnkreving, handel og kristning av samer. Ellers på museumsområdet finnes samiske bygninger som torvgammer, konstruksjoner fra reindrift og utmarksboplasser.

Til Nordlysbyen
E45 tilbake til Alta er også en ganske flott strekning å kjøre med motorsykkel. Riktig nok går det en del reinsdyr i området som gir grunn for ekstra påpasselighet, men det er noen lange, ganske ensformige strekinger. Men det er også mye flott å se på langs veien. Der E45 følger den langstrakte innsjøen Trangdalsvatn er det spesielt nydelig, og videre nordover er det riktig storslagent å kjøre gjennom dramatisk natur nedover dalen med det talende navnet Trangdalen. Her svinger veien seg gjennom en trang kløft med en stri elv i bunnen. Vel nede i Alta er det også gode grunner for å bo en natt eller to ekstra. Kirkesamleren blant oss var
spesielt fasinert av Nordlyskatedralen, det meget moderne og karakteristiske kirkebygget i sentrum.

Det ble oppført i 2013 og er tegnet av norske Link signatur og danske Schmidt Hammer Lassen Arkitekter. Danske Peter Brandes som har stått for mye av utsmykningen, fortjener også mye ære.
Nordlyskatedralen har selvfølgelig fått navnet siden Alta kalles Nordlysbyen. Det skyldes at området byr på usedvanlig gode forhold for studier av nordlyset. Flere store internasjonale og norske ekspedisjoner har vært her siden 1838. Fra 1899 til 1926 ble det drevet et eget observatorium på Haldetoppen like utenfor byen. Dit opp går det en smal vei, men den er dessverre bare åpen for fotturister. Det gamle observatoriet har blitt DNT- hytte, så her ligger det meste til rette for en fin
topptur.
Toppturen fikk vi ikke med oss denne gangen. Isteden valgte vi en rundtur i det imponerende og store helleristningsfeltet like utenfor bykjernen.
Hjemmeluft helleristningsfelt er på UNESCOs liste over verdens mest bevaringsverdige kulturminner.
Feltet er det største veideristningsfeltet nord for Italia og sikres og administreres av Alta Museum.
Det var en flott opplevelse å besøke.