Sørlandsgrus og soveposeeventyr

Kenny var rastløs. Det var altfor lenge siden sist han hadde vært på tur. Selv om mange tror han lever av å kjøre motorsykkel, er virkeligheten en helt annen. Hverdagen består stort sett i å skaffe penger og jobbe ekstra, så han kan spare opp til nye eventyr.

Denne gangen hadde han fått med seg sin gode venn Frode Vestervind på en femdagers tur. Ingen av dem visste hvor de skulle, og ingenting var planlagt – bortsett fra én ting: De skulle overnatte i hengekøyer. Et perfekt opplegg i Kennys øyne.

Dagen kom, og Yr viste med all tydelighet hvilke områder de burde holde seg unna. Det måtte bli tur i sør – noe som passet Kenny bra. Han hadde jo ei hytte på det blide Sørlandet, med nydelig utsikt utover Blindleia. I tillegg var han lommekjent på grusveiene i Agder, etter mange års utforskning med motorsykkel. Nå skulle han endelig få dratt med seg Frode litt ut i «purra».

Kenny hadde vært smart og lånt seg en splitter ny Husqvarna Norden 901 Expedition, fra en ikke helt ukjent motorsykkelforhandler i Sandefjord. Utfordringen var å få med seg alt pikkpakket han vanligvis stuet inn på sitt «pakk-esel» av en GSA, over i de nusselige små softbaggene på Huskyen. Det endte med at en god del av det han anså som «mindre nødvendig» måtte bli igjen – og at han lånte litt bagasjeplass på Super’n til Frode. Så bar det av sted, retning Agder.

Litt øst for Neslandsvatn smatt de inn på grusen, og Kenny smilte for seg selv idet han dundret gjennom et sandparti. Dette hadde han gledet seg til lenge. Frode kom til å få seg en skikkelig overraskelse – og det stemte på en prikk. Frode var helt uforberedt og stupte ut i sanda, stiv av skrekk. Super’n var i feil gir, og Frode i feil modus – akkurat slik Kenny hadde håpet på. Men Frode, som har vært ute en vinternatt før, berga seg så vidt.

Snart ble det stopp ved Måvatn, hvor containere fra krigens flydropp fremdeles ligger igjen som tause vitner fra en annen tid. Derfra fulgte de grusveier gjennom skogene til Gjerstad og videre til Vegårdshei. Her går veien gjennom idylliske landskap, over heier og langs blinkende vann. Siste del av etappen gikk på asfalt. Selv om Kenny visste om mange morsomheter i området, var dagen brukt opp – og en rolig stund i sofaen fristet mer enn å få Frode opp i flere problemer. Men det skulle han ta igjen i morgen.

Dag nummer to, og Kenny var i sitt ess. Nå skulle Frode virkelig få se det beste av sørlandske veier. Og bare så det er sagt: Planen var ikke bare å gjøre det vanskelig for Mr. Vestervind, men å vise ham noen av de mest underholdende adventure-veiene Norge har å by på.

Det bar rett til skogs, med en liten avstikker innom den gamle Vestlandske hovedvei. – Denne veien er lovlig nok for motorsyklister, mente Kenny skråsikkert. Frode storkoste seg der han sto på den gamle trebrua og observerte en ivrig hakkespett. Veien er sjarmerende, med solide stabbesteiner i veikanten, der den snor seg gjennom gammel skog. Deretter fulgte et helt grusnettverk vestover.

De nærmet seg Mandal og den koselige, gamle veien som snirkler seg nedover vestsida av Mandalselva fra Øyslebø. Har du ikke kjørt her, er dette et must. Her fiskes det laks, og det er tett mellom gapahukene langs elvebredden. De tar en pause og nyter utsikten mot elva, der vannet dovent renner forbi.

Kenny og Frode har ikke vært spesielt flinke med innkjøpene, og i dag er det 1. mai. Butikker er stengt, og de mangler både mat og propan til primusen. På vei ut mot Spangereid leter Kenny opp noen veier han ikke har kjørt før. I en garasje står en GSA parkert. Kenny snur. – Er det en ekte motorsyklist, har han sikkert en flaske propan å avse, resonnerer han. De har nemlig vært innom et knippe stengte butikker uten hell.

Motorsyklisten viser seg å hete Martin, og er polsk. Han og kona er mildt sagt litt stive i norsk, mens barna snakker flytende sørlandsdialekt. Det blir et trivelig møte – med både propan og kaffe som resultat.

Ved Spangereid tar de turen ut til Under – restauranten som ligger under vann. Her koster en middag for en familie på fire fort en liten månedslønn. Det er selvsagt helt uaktuelt for Frode og Kenny, som har et budsjett på omtrent en tiendedel – for hele langhelga. Litt artig er det at Kenny blir gjenkjent av et par andre motorsyklister på kaia. De har lest om bravadene hans i MC-avisa, og Frode småmobber ham med at han snart må begynne å skrive autografer. Kenny blir naturligvis kjempestolt.

I Flekkefjord ender de opp med thaimat – servert fra den gamle jernbanestasjonen. Gutten som driver stedet kjører Kawasaki H2, og kan stolt opplyse at den gjør 173 km/t – på førstegir. Kenny mener det er temmelig imponerende, spesielt med tanke på de svingete veiene i området. Og bare for ordens skyld: Sykkelen har seks gir.

Dagens mål er «Tunellstugu» i Jøssingfjord. I en gammel tunnel kan du nemlig overnatte i hengekøye – med utsikt gjennom åpninger i fjellsida. I det de kjører inn i tunnelen, blir de møtt av korsang. Et rumensk kristent ungdomskor synger så det ljomer. Kenny og Frode har med seg en sekk ved og fyrer opp i bålpanna utover kvelden. Har du ikke vært her, er dette virkelig et sted å anbefale. Har du ikke egen hengekøye, kan du leie en: En liten vipps-overføring til ei ungdomsgruppe i Hauge gir deg tilgang til hengekøyene som oppbevares i en kasse inne i tunnelen.

Mens Frode rigger seg til med hjemmekontor på kulturhotellet i Sogndalstrand, finner Kenny en tysk motorsyklist å slå følge med.
– Vil du være med og kjøre Norges kuleste motorsykkelvei? spør Kenny.
Det vil tyskeren gjerne. Dermed bærer det ut til Rekefjord og videre på den smale veien til Gyland. Kenny elsker denne ruta, som slynger seg helt uberegnelig gjennom heiene. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Møter du en bobil, må du være kjapp på bremsen – for det er ikke plass til dere begge. Tyskeren er storfornøyd når de er tilbake i Hauge.

Etter lunsj følger de Fylkesvei 1 opp til Moi. Nå er det Tronåsen som gjelder – en fredet veistrekning mellom Moi og Flekkefjord. Veien går mellom elva og stedene Sira og Tronvik. Dette er en del av den gamle Vestlandske Hovedveg, og fra Tronvik opp til fylkesgrensa på toppen er det åtte skarpe svinger. Ned mot Vest-Agder-sida er det tre. Stigningen på Rogalandsida er hele 1:3 – en av de bratteste i landet. I gamle dager måtte mange biler rygge opp, fordi motoren ble for svak, og reversen hadde lavere utveksling. Det var langt mellom møteplassene, så de som kom nedover risikerte å måtte rygge i svingene.

I 1931 ble strekningen ansett som en av de farligste under Rally Monte Carlo.

Frode og Kenny setter syklene i gir og tar fatt på korketrekkerne. Du skal ikke være svetten her – dette er en av Europas bratteste veier. Lykken er desto større når de når toppen, men den er kortvarig. For nedover er det fortsatt bratt – 1:4, tilsvarende 22,5 grader helling.

Ved Bakke bru – en kjedebro fra 1844 – er det hele over. Frode, som ikke har kjørt her før, er skikkelig imponert. Dette var morsomt!

På kveldinga ble de tre, for Kennys kompis Viggo Carlsen møtte dem ved et lite vann sør for Fyresdalsvatnet. Selv om de hadde kjørt hele dagen fra hver sin kant, svingte de inn på møtestedet nøyaktig samtidig. Plassen lå idyllisk til nede ved vannet, med flotte furutrær som perfekte opphengspunkter for hengekøyene. Frode, som fortsatt ikke hadde fått dreisen på Amok-hengekøya i Jøssingfjord, gruet seg litt til natta som ventet.
– Du må ikke ligge med beina høyt i været, lo Kenny. – Finn balansepunktet og beveg deg rolig, rådet han.

Kvelden ble riktig så trivelig, med grilling på stranda under en stjerneklar himmel.

Det ble derimot en kald natt. Kenny var glad han hadde tatt med to soveposer. Han våknet til panoramautsikt over det speilblanke vannet, mens Frode, som bare hadde en sommerpose, ikke hadde sovet et sekund. Det hadde vært minusgrader, og selv Viggo hadde kjent kulda bite litt. Etter en solid frokost pakket de ned leiren og satte kursen mot Gjøvdal, for å runde Fyresdalsvatnet.

I godt driv svingte de seg opp gjennom Gjøvdal, med Viggo i front. Brått tok de igjen et følge som stod i veikanten. Det var noe kjent med denne gjengen.
– Er vi plutselig på Finnskogen? undret Kenny, idet han kjente igjen selveste Pål M. Arnesen fra Grustur i Øst. Disse gutta var virkelig langt hjemmefra! Det ble mye latter og smil – dette var folk de hadde vært mye på tur med tidligere, men da altså i grensetraktene mot Sverige.

Inne på grusveien mellom Fyresdalsvatnet og Nisser møtte de tre en nokså hissig tiur i veikanten. Han var alt annet enn skvetten, og utfordret Kenny til kamp. Til slutt måtte de kjøre videre – med tiuren stående igjen i veikanten, triumferende. Den kampen vant han, for de tre utfordrerne hadde trukket seg.

Dagen endte som planlagt hos Grisebonden fra Bø. Han heter egentlig Bent-Iver Staurheim, og ble kjent med Kenny for noen år siden da Kenny la ut et gammelt dekk på Finn.no. Grisebonden beit på, og kjøpte det. Da Viggo på en senere tur trengte et dekk i nærheten av Bø, fikk de kjøpt ett – og etter litt gransking viste det seg å være det samme dekket Kenny hadde solgt! Handelen hadde til og med gått i pluss for Grisebonden.

De tre hadde spurt om de kunne henge opp køyene på låven, men Grisebonden ristet på hodet – det store våningshuset sto fullt av ledige soverom. Han var i storform og strålende fornøyd med å ha motorsykler på tunet. De fikk full omvisning på gården, hvor det viste seg å stå flere motorsykler parkert – bare han husket hvor. Juvelen i samlingen var en Harley-Davidson XR 1200 Sportster med oransje tank. Grisebonden gliste fra øre til øre da han rusa 1200-en og fortalte om XR-treffet han hadde vært på i Italia i fjor sommer.

Snart kom den virkelige bonden inn på tunet – på en firehjuling. De rakk så vidt å hilse på Astrid, som hadde vært ute hos grisene, og bare var innom for å hente traktoren. Så bar det rett ut igjen med den digre redskapen, for det var midt i våronna, og travle tider på gården.
– Heldigvis er Astrid glad i å kjøre traktor, smilte Grisebonden.

Til middag? Ikke veldig vanskelig å gjette: Svinekoteletter – og de var grisegode.

Dagen etter tok de farvel med Frode i Bø. Kenny og Viggo satte kursen mot Sandefjord, der Kenny leverte tilbake Huskyen som hadde vært hans trofaste følgesvenn hele helga. Med det var fem fantastiske dager på tur over. Turen var blitt akkurat slik Kenny hadde håpet på, og Frode som tidligere bare hadde kjørt bil i Agder, hadde nå fått erfare at området har mye å by på.