Etter en dag med sol og varme tårner skyene seg opp når jeg nærmer meg Fidjeland i Sirdal. Jeg stopper, stenger lufteventilene i Gore-Tex dressen og kjører videre. Turen fra Arendal langs små fylkesveier, grusveier og over Tronåsen har vært magisk. Kan virkelig Lysebotn toppe det?
Det er ikke til å legge skjul på at forventningene er skyhøye. Som Nordkapp er Lysebotn en del av evangeliet til norske og utenlandske motorsyklister. Likevel, etter utallige år og mil på motorsykkel, er dette min første tur hit.
Og selvsagt måtte det regne.
Skyene blir tyngre og tyngre jo nærmere fylkesvei 4224 jeg kommer. Når jeg svinger av på Brokke og forlater fylkesveien henger de tungt og lavt på himmelen. De første, spredte, regndråpene knuses mot visiret og vindskjermen, men sikten er fortsatt god over fjellpartiene. Det er et fantastisk landskap; åpent, med grønt gress og steiner langs fjellformasjonene, små bekker og vann som ville glitret i sollyset som nå er vasket bort av regnet.
Veien er heller ikke til å kimse av. Den er smal, svingete og fantastisk på motorsykkel. De fleste turistene har dratt hjem når jeg er her, men jeg er ikke alene. For sau er det mye av langs veien - uten at de lar seg affisere nevneverdig av en brummende BMW bokser som forstyrrer dem denne ettermiddagen.
Fra avkjøringen ved fylkesvei 450 er det snaut 25 kilometer til veien begynner sitt fall ned mot Lysebotn. Landskapet er episk der den smale, men relativt oversiktlige, fylkesveien slingrer seg frem mellom knausene. Kjøregleden er stor og snart ser jeg dalen der Lysebotn ligger som siste sivilisasjon før Lysefjorden.
Foran meg har jeg 27 hårnålssvinger langs en vei som startet sitt liv som anleggsvei ned til Tjørna Kraftverk. Den ene av hårnålssvingene ligger dypt inne i fjellet. Det er i sannhet eksotisk. Skyene ligger tungt langs fjellsidene i den majestetiske dalen og det regner tett. Det er trolsk, det er vakkert og på mange måter forsterker regnet hele opplevelsen der det skyller over meg og motorsykkelen.
Alle snakker varmt om Trollstigen - og den er da også vakker. Men sammenliknet med dette er den knapt som en sving på en motorvei med fartsgrense 110 å regne. Veien ned mot Lysebotn klorer seg fast i fjellsiden på en måte jeg aldri før har opplevd og den ene hårnålen avløser den andre på vei ned fjellet. Langt under oss ligger den den ville og vakre dalen som munner ut i den 42 kilometer lange og 422 meter dype Lysefjorden.
I den 1103 meter lange tunellen som går inne i fjellet er det begrenset med lys, men hårnålen har fin radius i forhold til mange av svingene lengre opp i fjellet og avslutter nedstigningen. I dalbunnen treffer jeg flere andre motorsyklister, noen turister og flere bobiler. De venter på fergen som skal ta dem med videre utover Lysefjorden og til steder som Flørli, Lauvvik eller Songestand - der både Lauvvik og Songestrand gir gode turmuligheter videre.
Dessverre er ikke selve tettstedet like eksotisk som veien, og den litt vasne hamburgeren hjelper ikke akkurat på følelsen av at man er på et eksotisk sted.
– Man reiser ikke til Lysebotn for matopplevelsen eller for hotellet, sa en motorsyklist jeg traff til meg. Han hadde helt rett. Antakelig ville råheten og villskapen blitt forsterket i et blafrende telt der primusen ville hatt sin fulle hyre med å tilberede hva enn man hadde servert den.
Jeg våkner til strålende sol og enkelte lave tåkeskyer som henger igjen etter regnet dagen før. Å stå her nede og betrakte de enorme fjellmassivene som går parallelt innover dalen og utover Lysefjorden er et mektig skue. Foran meg har jeg 27 hårnålssvinger til det høyeste punket på veien, som er på 932 meter.
Turen opp er vakker. Selvsagt godt hjulpet av sol og god sikt, mye av råskapen og brutaliteten fra gårsdagen er borte i solskinnet. Det å kjøre opp virker aldri like dramatisk som det å kjøre ned. Kanskje fordi man da ikke ser ned i avgrunnen hver gang man kjører gjennom en hårnål. Rytmen er bedre og momentet i den digre motoren kommer til sin rett i de bratte stigningene.
På toppen stopper jeg, går av sykkelen og titter tilbake over dalen. Men det er ikke et “adjø” jeg sier når jeg snur meg og rusler tilbake mot sykkelen. Det er et “vi sees igjen”. For hit skal jeg tilbake. Lysebotn er utvilsomt en perle for alle veifarende - og på motorsykkel er den fantastisk.